Man er nødt til å elske lokalfotballen

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra AHFK-Kløfta på Høland stadion. Långkalsonger, høyhalsa, Tranmere-skjerfet og Bergans-jakka var på. Det regnet sidelengs, eller det pistrer i kjakan sidelengs. Glemte hanskene. Total bommert. Det var mitt bidrag til rosabloggerne, men har dessverre ikke en selfie på det - med trutmunn. Man er uansett nødt til å elske lokalfotballen.

Martin Vestreng (t.h) og Kløftas Terje Bekkhus i en tøff duell. (Foto: Espen Bråthen).

Nå over til alvoret. På dager har jeg sett to 4.-divisjonskamper. Først Rømskog/Setskog-Flisbyen, og i dag AHFK-Kløfta. To svake fotballkamper, men akkurat så spennende og forløsende lokalfotball kan være.

Entusiastiske Rømskauen var bedre enn Flisbyen, og da Marius Heggedal scoret rett før slutt eksploderte benken for hjemmelaget. Det var hyl, rop og glede i lang tid. Det var som de vant VM. Det traff meg midt i hjertet. Skaper man entusiasme, så får man slike scener.

Stor jubel i Rømskog/Setskogs garderobe etter nok en seier. Låta som spilles er den nye klubbsangen.

Motpolen skjedde i kveld. På en trist kveld på Høland, som sagt i pistrende regn, gjorde AHFK og Kløfta ikke at det varmet fra fotballen heller. Men, man er nødt til å elske lokalfotballen når Lars-Eirik Svardahl fyker forbi tre bortespillere, og servere spisspartner Lars-Petter Østengen foran åpent mål. 1-0. Aurskog-Hølands svar på SaS, mon tro.

Fem minutter etterpå blir det spilt en håpløs pasning på tvers av AHFKs forsvar. Hawar Saleh snapper ballen og spiller fri Alex Øverbye som scorer. 1-1, som ble sluttresultatet. Man er nødt til å elske lokalfotballen.

Martin Vestreng var nærme med sitt frispark i kampen mot Kløfta. Det ville seg ikke helt for hjemmelaget.

Nå har jeg fått roet meg litt ned, og må prøve å få tilbake varmen. Dortmund har gitt meg litt av den tilbake etter en knallgod kamp mot Real Madrid. Synd at de ikke klarte det. Men, det er fortsatt ingenting som slår lokalfotballen.